Hva er meningen med livet?

 

“Hva er meningen med livet?”, eller overskriften kunne like gjerne ha vært, “hva styres mennesket av?”. Helt siden jeg var barn har jeg ment dette er et heller enkelt spørsmål, svaret er at det er å være et medmenneske. Litt dypere forklart, alt vi gjør og alle våre handlinger styres av en sak: kjærligheten. Det er ikke til å komme utenom, alt vi mener er godt er det som er av kjærlighet, alt det vi mener er ondt er det som er uten kjærlighet. Tre personer ble stukket med kniv på trikken i går. Uavhengig av trosretning, om en er muslim, kristen, ateist, buddhist, eller noe annet, så vet en likevel at det er en “ond” handling, en “ond” gjerning. Vi vet instinktivt hva som er kjærlighet og hva som ikke er det.

Ikke alle får en like god rettesnor på dette under oppveksten dog. Det gjør at noen personer får et skjevt bilde på verden. Enkelte personer opplever ikke kjærlighet i det hele tatt, de blir sosiopater (et annet ord for psykopat). I deres verden, eller slik de oppfatter verden, finnes det ingen kjærlighet, bare mennesker som vil ha viljen sin. Så de kjemper stadig vekk og hele tiden for å få sin vilje gjennom. I så måte synes jeg synd på sosiopater. Ja, det inkluderer også ABB. Fordi dette er mennesker som ikke finner glede i å hjelpe et annet menneske, dette er mennesker som ikke føler glede på andres vegne. De opplever aldri lykke.

Lykke kan ikke oppleves uten kjærlighet. En kan strikke en genser med et fantastisk mønster og føle en enorm glede når en endelig er ferdig med den. En kan bytte motor på en bil og føle en enorm glede når en endelig er ferdig med det. Men en opplever ikke lykke gjennom materielle ting. Lykke opplever en kun sammen med mennesker. Lykke kan en oppleve selv i sorgens tyngste øyeblikk.

En mor våkner av at det er tjukk røyk i taket, brannalarmen går. Hun våkner til på et øyeblunk, løper inn på barneværelset og vekker begge barna. Løfter de begge ut av sengene sine, holder den ene i hånden mens hun bærer den andre. Hun går inn på soverommet igjen og rister liv i mannen sin. De kommer seg ut alle sammen, og står og ser huset brenne ned med store flammer som slikker opp etter husveggene. Der går mange måneder med arbeide, dokumenter, papirer, personlige bilder som en aldri får igjen – fra barndom, fra oppvekst, fra barnas oppvekst, opp i røyk, der går så mye som hun og han har gjort, jobbet med, opplevd, opp i røyk i brannen. Likevel står de der midt i sorgen og holder hverandre i hendene, lykkelige, over å ha kommet ut i live, alle sammen…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: