Å være sårbar

vulnerable-heart

 

Frykten for å bli snudd ryggen til hvis man viser sine svakheter, sine sårbarheter, er alltid til stede. Å bli sett ned på, bli sett på som misslykket, ikke verdig, ikke god nok, bli gjort liten, fordi man har svakheter. Den frykten er alltid der, alltid til stede. Man vokser ikke fra det, frykten er der samme hva. Det gjør at man tier, man forteller ikke gjerne om sine egne tanker og følelser, man prater heller om andres liv, om andres opplevelser. Er det noe jeg har opplevd helt fra jeg var liten så er det det å bli skjøvet bort, ikke bli tatt på alvor, ikke lyttet til, ikke brydd om, ingen omtanke. Jeg har gått på seks barneskoler, åtte år til sammen. På hver eneste en av de har jeg vært utsatt for mobbing, baksnakking, å bli utstøtt.

Spørsmålet er: hvor mye skal man fortelle om seg selv, om sin bakgrunn, om sine opplevelser? Opplevelser på godt og vondt (mest vondt).

Problemet jeg har og alltid har hatt, er at jeg fremstår som veldig sterk. Jeg er flink med å ordlegge meg. Folk ser det ikke på meg, men jeg er sårbar. Veldig sårbar. Etter mange år med mye vondt er jeg blitt til en person som er var hva som blir sagt til meg.

Jeg tør ikke si jeg har det vondt, da blir jeg latterliggjort, jeg blir ikke trodd på, jeg blir sett på som veik som ikke klarer å takle smerten.

Jeg er han folk elsker å hate og hater å elske.

Samtidig så skyver man jo bort, i frykt for å bli såret. Heller holde avstand enn å slippe innpå og bli tråkket på (igjen). Det kommer til et punkt da man ikke orker lenger, da man ikke har energi til å bli tråkket på mer. Noen blir voldelige, slår rundt seg. Jeg trekker meg tilbake, holder avstand til. Trekker meg tilbake for meg selv, så er jeg i det minstre trygg fra onde ord, fra personer som sier noe for å såre. Hvis det bare var så lett som å “ikke bry seg”.

Det er det ikke. Jeg er et menneske, og som mennesker flest er også jeg sårbar.

Hva har jeg opplevd? Som to-åring husker jeg min far, dette er et av de to minnene jeg har av min far som liten, var full en tidlig morgen. Han var (er) alkoholiker. Vi var på besøk hos et bogellesskap med to (tre?) andre familier i et stort hus langt langt ute i skogen i en bittebitteliten bygd. Vel, den morgenen var faren min full og tissenødig. Så han stilte seg over trekassen med klærne mine i og lot det stå til. I mens jeg så på. Senere den morgenen våknet de andre i huset, da ble det leven. Noen hadde med seg buksene hans, slengte på gulvet og sa han fikk tørke opp. Klærne mine ble kastet ut av vinduet.
Jeg sa jeg hadde to minner av min far fra jeg var liten. Det andre var en gang han var barnevakt for meg. Eller skulle vært det. Min mor var ute (min mor og min far var ikke sammen lenger på dette tidspunkt, jeg husker til og med den dagen hun var på et eller annet kontor og kjeftet ut personen i skranken fordi hun ikke ville ha min fars etternavn lenger – de to var skilt). Han ville også dra ut (garantert for å drikke). Så han dro på meg et par strømpebukser, festet de rundt livet mitt med et belte som jeg var for liten til å skjønne hvordan jeg skulle få opp, så knøt han den nedre delen av strømpebuksene til gelenderet til trappen (oppe i andre etasje, så jeg ble liggende langs med gulvet uten å kunne bevege meg noe sted). Jeg grein og grein, så dro han.

På samme plass som vi bodde da, litt bort i veien, bodde det en fransk gutt. Han var noen år eldre enn meg (jeg var tre år gammel). En gang så lurte han og noen venner av han med meg inn i et skogholt, bort til en bekk. Der dytter han meg nedi vannet og forsøker, på ramme alvor, å drukne meg. Etter langt om og men så kommer jeg meg derifra og hjem til moren min. Jeg er gjennomvåt, storgråter og forteller henne med tårene rennende hva som er skjedd, om han som forsøkte å drukne meg. Moren min smiler bare og sier, “kom så skal vi få på deg noen tørre klær så kan du gå ut og leke med vennene dine igjen”.

Jeg har arr på kroppen etter mishandel (og etter en påkjørsel, heldigvis gikk det bra, jeg fløy opp i luften men alt vel, ansiktet mitt dempet fallet).

Jeg har opplevd mye, jeg har vært gjennom mye, jeg har sett mye. Alt dette gjør noe med en. Det gjør at man ikke lenger føler seg verdifull, at man er mindre verdt enn alle andre. Det igjen gjør at andre oppfatter en på samme måte. For så lenge du ikke setter grenser og opphøyer deg selv så gjør ikke andre det heller.

Hmmm… Det ble visst litt personlig likevel.

Advertisements

2 kommentarer

  1. Jag kommer aldrig att förstå vuxna människor som bär hand på små barn. Det är det fegaste och vidrigaste jag vet.

    Hur kan en vuxen människa slå ett litet barn eller njuta av att skrämma barn? En vuxen som inte kan uppfostra sina barn, utan att bära hand på dem, är en dålig förälder, anser jag.

    • M-mm. Jag tror att det, i många tillfällen, handlar om att man blivit slagen som barn själv och därför gör det samma själv. Fastän logiken ju hellre borde säga att man inte gjorde det för att man vet hur fruktansvärt det är att uppleva något så hemskt. Men på intervju med snubben så verkar han vara helt emotionellt handikappad. Han tycker «det är länge sedan det hände», så «därför gör det inget». Ännu konstigare är det att den mannen är en domare. Att på till är han en domare i familjetvister och vårdnadssaker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: