Gå egne veier

Mmmmmh… Musikk! :)

 

Jeg er blitt veldig glad i en serie som går på svensk tv for tiden, “Den övervakade skolan”, eller “Educating Essex”, som den heter originalt. Fantastiske mennesker som jobber med ungdommer. Samtidig som det gleder meg så å se de legge ned så mye energi og krefter i å gi ungdom den støtte de trenger for å komme seg videre etter skolen så gir det meg også en god del refleksjoner, både over mine egne opplevelser og over det som har formet meg til den jeg er.

Jeg er glad i å gå mine egne veier. Noen ganger grenser det til trass. Gå mine egne veier, så lenge jeg føler det er moralsk riktig, har aldri skremt meg. Om jeg så må kjempe i mot en hel nasjon for det jeg mener er riktig så skremmer ikke det meg. Det som er riktig er kjærligheten, finnes det noe mer riktig enn den?

Siden sist episode av serien, del 3, handlet om en gutt som i så mange år hadde vært en av de flinkeste elevene på skolen. Så skilte hans foreldre seg, etter det ble han rastløs, brydde seg ikke lenger om regler, om å møte opp til timer, gjorde alt annet enn det han skulle i timene, han var fortsatt hyggelig og trivelig, han mistet bare motivasjonen til skolearbeidet i tillegg til tilliten til de voksne, så han brøt alt av grenser. Selv om flere av lærerne ga opp gutten og helst ville (dermed ikke sagt at de ønsket…) at han skulle bli ekskludert fra skolen så sto rektoren på og kjempet for gutten og med gutten.

Hmh. Jeg begynte å skulke når jeg gikk i fjerde klasse, tror jeg? Da gikk jeg på St. Sunniva i Oslo. Jeg hadde nylig begynt der. Etter hvert ble jeg kjent med en gutt i klassen som lurte på om vi skulle skulke en dag. Det hørtes jo spennende ut, men jeg ante ærlig talt ikke hva det var. Så jeg spurte han. Det ble til at vi møttes utenfor Glasmagasinet. På den tiden hadde de en leketøyavdeling i andre etasje med Nintendo-spill som en kunne stå og henge ved. Gah, vi fikk kjeft for det. Men nå visste jeg hva det var. Som Adam som spist av kunnskapens frukt så hadde jeg nå kunnskap om at det gikk an å ikke møte opp på skolen men heller gjøre annet. Dermed hente det at jeg gjorde det, både med han vennen og noen ganger på egen hånd. Jeg husker jeg fant frem meldeboken og lette opp gamle beskjeder hjemmefra som ikke var skrevet under på av klasseforestander, som at på til var uten dato. Dette mens jeg satt på en benk utenfor Steen & Strøm. Som også hadde en egen leketøysavdeling med nintendo-spill…

Naughty me, naughty me… Det jeg ser hos han gutten og hos meg selv er det at en utvikler en misstillit mot de voksne, ikke så meget det at en ikke stoler på, men det at en ikke føler andre bryr seg om, en blir bemøtt med harde og kalde ord. Hvorfor er det så galt å bemøte, i særs barn, med dette? Vel, tenk deg at du skal lære deg å fly. Du blir stadig vekk og hele tiden bemøtt med, “nei, ikke slik! Nei, ikke den knappen, hvor mange ganger har jeg sagt til deg nå ikke den knappen, likevel strekker du deg etter den?”, “IKKE så fort! Ta det med ro!”, osv. Hvor lang tid tror du det vil ta før du mister lysten helt, føler at det er helt bortkastet og gir opp? Tenk deg at du heller blir bemøtt med, “ja, akkurat! Sånn! Flott! Så bra!”, “Nå får du det til! Nå er du godt begynt!”,  “Dette går jo glimrende!”, osv. Når er det du føler deg som mest engasjert? Når får du som mest lyst til å fortsette treningen, når føler du du får mest ut av det?

Jeg vet, jeg vet, jeg er alt for dårlig på å gi positiv kritikk fremfor negativ kritikk. Jeg trenger helt klart å trene meg på akkurat det der.

Barn, ungdom, som gjentatt blir bemøtt på den måten mister tilliten til seg selv, til at de kan noe, mister tilliten til de voksne, til at de bryr seg. En del blir kriminelle, andre blir bare angstpregede personer uten mye til selvtillit (plaget med stadig angst for å bli kritisert, for at alt en gjør er galt, eller for å bli kritisert uten grunn).

I mitt tilfelle har det gjort at jeg går mine egne veier. Jeg er fisken som svømmer mot strømmen, om det så koster liv og lem. Jeg er ikke redd for å gå og ta tyren i hornene og bli med på den dansen som følger, om så er at jeg følger med i dragsuget. Det betyr ikke at jeg stadig er vanskelig, men det betyr at der andre søker enklere måter å løse en konflikt på, evt ved å trekke seg helt unna, går jeg inn i den med oppbrettede armer, fordi jeg føler det er det moralske riktige, skje hva som skje kommer.

Jeg vet det ikke er noen god måte å håndtere konflikter på. Det er heller ikke alle konflikter jeg tar på den måten. Men det blir for lett til at jeg gjør slik likevel…

For den som ikke har sett serien før så finnes den her, på svensk TV:
http://svtplay.se/v/2676991/den_overvakade_skolan/del_1_av_7

Hvis du ikke har en svensk IP så kan du se den her, men da uten (svensk) tekst:
http://www.sockshare.com/file/30428CD935A2A551

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: