Israel og Palestina igjen

 

Dette er et innlegg jeg kommer til å få tyn og hat fra både Palestina-venner og Israel-venner for.

Jeg har hatt mange tanker i mitt hode siden sist jeg skrev noe. En av disse er konflikten mellom Palestina og Israel.
Flere tanker så det blir kanskje litt rot her. Men først og fremst, hva er det konflikten dreier seg om? Hva er kjernen? For Israel-vennene er det Israels kamp for å få leve som nasjon. For Palestina-vennene er det Palestinas kamp for å få leve som nasjon. Jeg kommer tilbake til dette.

Det kriminelle som skjer er

1) Israels hær går inn og jager palestinere fra sine hjem, de tar hjem fra uskyldige sivile mennesker
2) Palestinske falangister skyter raketter og sprengte tidligere bomber i Israel for å drepe sivile
3) Den israelske hæren skyter og dreper for fote i håp om å få drept noen palestinske ledere, selv om de treffer sivile i samme slengen

Hvis en ser på 1. så er det ingen garanti for at de familiene som har fått frastjålet sine hjem får de tilbake bare fordi Palestina får råderett over det land de en gang hadde råderett over. Det er sjelden jeg er kynisk, men her er jeg det. Jeg har ingen tillitt til at noen av de palestinske regjeringene bryr seg om de som fått frastjålet sine hjem, de bryr seg bare om sin makt. Problemet med å gi tilbake Palestina råderetten over de landområder som er tatt fra palestinere før er at de må man gjøre det samme gale som alt er skjedd, man må jage mennesker fra deres hjem. Det bor mennesker på disse landområdene nå. Å tenke at “de er israelere så de får bare skylde seg selv” er akkurat like galt som å tanke at “de er palestinere, de kan vi bare kaste ut og ta hjemmet deres fra”. Jeg mener ikke rettferdigheten må vike. Men jeg mener det er litt komplisert, samtidig som det i grunnen er veldig enkelt.
Det enkle i det hele er at familien til “Habib” (et fiktivt navn) er blitt jaget fra hjemmet sitt. Hvis “Habib” og familien hans får tilbake det land de en gang eide så er de blide og glade.

Så kommer vi inn på det store problemet, som berører oss her i Norge like meget som det berører de partene som kriger. Hvorfor er ikke jeg en ren Palestina-venn? Alle andre på venstresiden er det. Jeg er på ingen måte uenig i at palestinarne utsettes for en stor urettferdighet, både av sine egne men også av Israel. Så hvorfor støtter jeg ikke opp om Palestina-vennene? Hvorfor slutter jeg meg ikke til dem? Det er noe i meg som føler at det ikke stemmer, den trampetakten som Palestina-vennene går i. Det er både akkurat kliss lik den som Israel-vennene går i, ikke et fnugg forskjell på de to gruppene, og med det er den også, akkurat som Israel-vennene, nasjonalistisk.

Her kommer jeg tilbake til de få setningene jeg begynte med. Der er personer som støtter hver sin side som sitter og sier, “ja, krig mot motparten, jeg håper krigen blusser opp igjen, jeg håper de dreper en masse av motparten, om det så dør en masse av de jeg støtter, bare de får vunnet frem for sin nasjon”. Begge parter håper på at akkurat deres side skal vinne mer land. Om det koster uskyldige menneskeliv, pfft!, so what?! Nasjonen er blitt opphevet til en egen gudommelighet som skal tilbes og ofres menneskeliv til, uten noe annet mål enn å forsterke nasjonens guddommelige størrelse. Og likesom en gud så er nasjonen ufeilbar. Man kritiserer ikke sin egen guddommelighet. Man hyller den, samme hva. Med dette demoniserer man motparten for alt det er verdt. Hva som er sant og hva som er løgn er irrelevant, så lenge man får slengt ut av seg hat og fordømmelse og frustrasjon og marsjert i takt sammen med andre i det man hater.

Dette er det som er selve årsaken til konflikten mellom begge partene, Israel-vennene og Palestina-vennene, så vel her i Norge så vel som i Midt-Østen og verden for øvrig.

Hvor tok sosialismen denne feil-svingen? Når var det sosialistene snudde 180 grader og ble nasjonalister? Det er egentlig ikke viktig. Det viktige er at nå finnes det ikke lenger noen gruppe som faktisk ønsker fred, som sier at nasjonen er ikke viktig, det viktige er at folk får leve i fred, at folk igjen kan leve side om side slik de har gjort i flere tusen år.

Jeg ser ikke demoner og onde små djevler på noen sider av grensene. Jeg ser mennesker som lider, både fordi andre gjør dem ondt, men også fordi det gjør dem vondt å se sine brødre lide. Like lite som vi sitter her hjemme og jubler over at sivile afghanere blir drept av våre styrker i Afghanistan, like lite jubler palestinere over drepte israelere og israelere over drepte palestinere. Protestene mot deres egne lederes oppførsel får vi ikke se i media her hjemme. At det finnes palestinere som ønsker en slutt på rakettene og drapene på sivile israelere får vi ikke høre om i vår media. Ei heller om de tusener av israelere som protesterer mot drapene på sivile palestinere.

Fordi det ødelegger det demoniske bildet som nasjonalistene på begge sidene av gjerdet har av konflikten. Jeg skulle ønske media tok for seg i langt større grad den vennskap som finnes mellom israelere og palestinere, den kjærlighet som den alminnelige palestinere og israeler har for hverandre. Det ville i større grad ha fått våre her hjemme til å be våre folkevalgte jobbe for en fredsløsning heller enn bare spy ut politisk retorikk som skal skape følelser og sanke stemmer.

Men første skritt mot en fred må være å legge fra seg nasjonalismen. Det gjelder både de her hjemme og for de i Midt-Østen. Det er ikke verdt femhundre menneskeliv å vinne femti kvadratmeter med jorde. Det er ikke verdt ett eneste menneskeliv. Si meg den mor eller far som ikke er villig til å ofre hus og hjem for å redde livet til sitt/sine barn? Det er mer verdt å ofre femti kvadratmeter med jorde for å redde ett menneskeliv enn omvendt. Mye mer verdt. Og den som sier, “ja, så kan de andre gi fra seg en masse land så det blir fred da”, lider fortsatt av nasjonalisme.

Si nei til nasjonalisme, si ja til fred!

Advertisements

2 kommentarer

  1. Jag kan ärligt säga att jag inte alls hänger med i den här konflikten längre. Jag menar, hur länge har den inte pågått och när den tas upp på nyheterna, lyssnar jag med ett halvt öra. Det är sorgligt att människor inte förstår att jordklotet tillhör oss alla. Den uppdelning i länder och mark som har gjorts i världen, har förmodligen varit nödvändig men också kanske förödande för mänskligheten? I slutänden handlar det om det gamla vanliga: ägande, pengar och makt.

    • M-mm. Jag ska se om jag inte kan få klottrat ner lite historia och förklara lite om vad det är som ligger bakom. Men enkelt förklarat så är både Israel-vännerna och Palestina-vännerna nationalister som bägge vill ha mer mark för den staten som dom hejar på.

      Mitt upp i detta glömmer man freden, glömmer man dom vanliga människorna som lider, dom barn som förlorar ett ben, en arm, sina föräldrar, eller värre, dom föräldrar som förlorar sina barn. Det händer på bägge sidor. Att påstå att den ena är bättre än den andra för att den ena utför mindre våld än den andra är som att säga att en våldtäktsman som bara våldtagit fem personer är bättre än en som våldtagit elva. Bägge är lika skyldiga, bägge är lika extrema.

      Ska det bli fred mellan palestinierna och israelerna så måste nationalismen vika. Folk måste sluta mörda och göra ondska bara för lite marks skull.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: