Hva har Sasha Baron Cohen, Chapman brødrene og Hans Rotmo til felles?

 

De benytter seg i grunnen av samme kunst-type. Sasha Baron er litt mer tydelig med sin sarkasme, man skjønner tydelig at han ikke mener det, der han sitter og gjør narr av FN og deres manglende handling overfor terrorkraturet i Syria.
Brødrene Chapman var ikke like tydelige i sine paroderte gjenskapelser av Goyas “The Disasters of War”. De kalte sine kunstverk “Insult to injury”. Poenget med klovneansiktene? Kunst må tolkes slik den som ser kunsten ønsker å oppfatte den. Den kan oppfattes som at de gjør narr av Goya. (Dette er opprinnelige Goya-sketsjer de er kommet over og malt oppå). Selv oppfatter jeg det som at de ønsker å kritisere vårt fjerne forhold til krig. Vi har ikke lenger noen forståelse for hva krig faktisk er, vi ser ikke lenger drepte mennesker. Vi har et fordreid syn på krig. Det er, så vidt jeg oppfatter deres bilder, det de ønsker å formidle.
Hans Rotmo bruker også sarkasme. Folk forstår ikke at den melodien han har laget, “Vi fra Andre” ikke er ment som en seriøs sang om hvordan innvandrere er, men en useriøs sang om hvordan (alt for) mange nordmenn oppfatter at innvandrere er. Det store kunststykket mannen har gjort er at det faktisk finnes nordmenn der ute som sitter og sier, “ja men han har jo rett, det er jo sånn innvandrerne er!”. Det er altså fordommene mannen gjør narr av, ikke innvandrere. Disse som hyller melodien hans blir en del av selve kunsten, faktisk.

Jeg er ikke noen stor fan av Sasha Cohen, men denne gangen synes jeg han treffer spikeren veldig godt med sin “The Dictator”. Alle tre har forskjellige måter å uttrykke kunsten sin på. Men alle tre forsøker å vise oss våre egne fordommer og holdninger ved å gjøre narr av oss.

Hva feiler det Anders Behring Breivik?

 

Dokumentaren over må sees i sin helhet for å forstå mitt innlegg her. Jeg mistenker at dette er noe av det samme som ABB er utsatt for og har opplevd. Han nekter å prate om sin barndom og mener at den er irrelevant for hans psykiatriske diagnose. Jeg mistenker at mannen selv har opplevd noe som har gjort at han ikke lenger ser på mennesker som mennesker med følelser men som roboter av kjøtt og blod, styrt av tilfeldige kjemiske stoffer i hjernene sine. Forskjellen på jenta i dokumentaren og ABB er at han er langt mer tilpassingsdyktig. Det er det som kommer frem i retten, han leser media og ser hvordan psykologer og andre oppfatter han, så retter han seg etter det og forandrer sine uttallelser basert på det. Han sier det han tror folk vil høre heller enn det han faktisk tenker og føler.

Hva skjer med et menneske som er så pass distansiert fra, først og fremst andres følelser, empati, medfølelse, omtanke for andre, men også til dels sine egne følelser og opplelvelser? En slik person kan ikke oppleve glede på andres vegne, kan aldri oppleve lykke. Lykke kan ikke oppleves materielt, det må andre mennesker inn i bildet for å oppleve det, det må kjærlighet til…

Lykke kan man oppleve midt i det verste av det verste. Lykke, det er å oppleve at en er kommet ut av huset en har betalt ned lånet på og eier går opp i flammer, sammen med alt arbeide en har jobbet med i mange år, men man står der med barn og mann/kone og alle har kommet levende fra det, man står der og klemmer hverandre mitt i denne sorgen og er bare så lykkelig midt i det triste.

Er ABB da sinnssyk? Akkurat det kan ikke jeg uttale meg om. Jeg har faktisk ikke gjort meg noen tanker om hvorvidt han er det eller ei. Selv om jenta i videoen er så ung som hun er og så distansiert fra følelser for andre som hun er så vet hun likevel så alt for godt hva hun gjør og hva det gjør med andre. Ikke det spor av tvil i mitt sinn om at ABB har visst det samme. Også før han gjorde dette. MEN vi må ikke bli så fulle av hat at vi bryter ned det demokrati vi har brukt så mange år på å bygge opp. En person som er sinnssyk kan faktisk ikke styre sine tanker, forstår faktisk ikke hva h*n gjør.

La oss si Per er gal. Paranoid schizofren. Han får rare tanker innimellom og klarer ikke styre de. En dag blir han arrestert, med blod over hele seg, en kniv i hånden og sittende og forsøke å trøste sin døde barndomsvenn som han har stukket opp magen på. Han skjønner ikke hvorfor vennen hans er så stille, han har jo “skjært bort” det onde som var i han og alt det onde, all den røde ondskapen har rent ut av vennen hans. Likevel så er det ikke liv i vennen hans og han forstår det ikke.
Et slikt menneske er faktisk ikke i stand til å forstå det han har gjort. Det kan være det går opp for han senere, men slik loven vår og straffesystemet vårt er utformet så skal slike mennesker på psykiatrisk institusjon for å få hjelp, ikke i fengsel.

Det er dette de lærde strides om, passer ABB inn i en slik beskrivelse eller ei? Jeg håper han blir dømt som gal. Eller altså, utilregnelig. For hva hvis han blir kjent tilregnelig? Da betyr det at vi sier at “det finnes tanker som friske mennesker kan tenke som kan få de til å gjøre noe slikt”. Da er det ikke lenger slik at bare i ekstreme tilfelle når noe går virkelig galt med et menneske så gjør h*n noe slikt, da sier vi at selv helt normale mennesker som deg og meg kan få for seg å gjøre noe slikt bare vi leser de samme ting og begynner å tenke i de samme baner som ABB har gjort.

Jeg mistenkte tidlig at ABB ikke har hatt en god oppvekst. Det er det eneste som interesserte meg i manifestet hans, hans liv og hvordan han har hatt det. Faren hans, som tidlig hevdet at han ikke har hatt noe med sønnen sin å gjøre siden sønnen var 15 og faren kuttet all kontakt med han, gir meg veldig sterkt inntrykk av selv å ikke bry seg stort om sinn sønn. Om jeg var ABB sin far ville jeg med en gang ha blitt opprørt og lurt på hva jeg gjort galt og, ikke minst, HVORFOR? Hvorfor ABB gjort dette. At på til ville jeg sett til at ABB hadde visst at jeg var glad i han, samme hva og samme hva som skjer fremover. Men hvorfor, kjære du?

Jeg er ganske sikker på at det er skjedd noe med ABB som har gjort at han… ikke er helt frisk.

På jakt etter ny jobb?

På jakt etter en ny arbeidsplass? Jeg hører det er utlyst en interessant og utfordrende stilling nylig…

https://www.nav.no/stillinger/stilling?ID=2739651

En tur på akutten

Malmö Allmäna Sjukhus, Akuten

 

Jeg var en tur i Malmö forrige helgen. Møtte igjen gamle venner, søsken av gamle venner, foreldre, familie, nye familier av, osv. Søndag kveld var vi, jeg og hun jeg overnattet hos, på besøk hos en venn av henne. En italiensk fyr som laget helt nydelig mat. Vel, det meste gikk ned. Så begynte jeg å spise på kjøttbiten han hadde lagt ved. Da satte den seg plutselig fast i halsen. Ikke hele kjøttstykket altså, men en kjøttbit. Ikke ville det opp, ikke ville det ned. Prøvde jeg å svelge vann for å presse det ned kom vannet bare opp igjen. Saliv kom opp igjen som hvitt skum. Gah. Det var helt forferdelig. Så endte opp med å dra på akutten.

Vet ikke om jeg burde fortelle alt, men… Fyren hadde drukket. Ikke mye, men ikke en gang mer enn bunnen på et glass er for mye for min del. Jeg var skeptisk. Nåh. Han hadde et alkometer (hva? hvorfor har man slikt liggende i heimen?) som han blåste i for å berolige meg, han ga null i utslag. Venninnen min, som også hadde drukket, ga alt for meget. Under grensen, men likevel. Nåja, ut bar det og gjett hva han kjørte for merke, om ikke Alfa Romeo. Kjøre gjorde han. Han mente han ikke bodde langt unna akutten, men det ble et godt stykke å kjøre. Heldigvis uten at noe skjedde på veien…

Vel fremme viste det seg at det var to tollere til stede med en eller annen person som det ikke feilet noe i det hele tatt, men de fikk visst ikke bare gå foran, de fikk oppholde hele køen (som besto av meg og en person til) til hva de nå enn skulle der for. Når vi var fremme i skranken for å si i fra til hun som var der ba hun oss strengt om å sette oss et stykke bak og vente på vår tur. Så vi gikk smått irritert og satte oss, vi tre. Det tok litt tid før disse tollerne med tilheng fikk slippe inn. Da ble vi endelig kalt frem til luken. Nå var de kjempehyggelige mot oss, de som satt i skranken. Det viste seg at jeg finnes fortsatt registrert i folkeregisteret i Sverige, selv om det er en 15 år siden jeg bodde der sist.  Jeg var litt bekymret for at jeg skulle ha “falt ut” av systemet deres og at det ble en del vanskelig papirarbeide, men dette gikk smertefritt. Ikke trengte jeg stort av ID heller, de så på førerkortet mitt sånn vagt, men det holdt.

Vel inne på akutten ble jeg tatt imot av en sykepleier som anviste oss til en ventedel av “öron, näsa, hals”-akutten. Hun ringte og fikk ordnet med røntgen og fortalte oss hva som foregikk i forhold til min situasjon og holdt oss oppdatert. Kjempehyggelig dame! Men så var det venting og mer venting. Etter over en time ble vi sendt videre til røntgen, som var et godt stykke å gå til. Det nye sykehuset i Malmö er blitt stort! Nåh. Gjett vår forbauselse da det ble mer venting. Så slapp jeg endelig inn på røntgen, hvor jeg fikk beskjed om å vente. Etter å ha ventet en stund ble jeg spurt om jeg hadde noen med meg? Jo da, svarte jeg. Da fikk jeg beskjed om at jeg like godt kunne gå ut og vente. Weee…

Uinteressant informasjon, men: All denne tid hadde jeg en spy-pose med meg som jeg spyttet i, for salivet ville ikke ned. Det ble til flere desiliter i denne…

Nåh. Når jeg endelig slapp inn på røntgen fikk jeg noe kontrastvæske jeg skulle holde i munnen, når jeg fikk beskjed om det og svelge når jeg fikk beskjed om det. Jo da, på noe som så ut som en dataskjerm så man halsen og alt i tverrsnitt på røntgenmaskinen. Som var gigantisk.
Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, tok dette i munnen og når jeg fikk beskjed om det svelgte jeg. Da så hun legen kjøttbiten, som endelig ga etter. Irriterende nok. For jeg ble litt bekymret for at jeg opptatt deres tid unødvendig. Jeg fikk mer kontrastvæske å svelge, men hun kunne ikke se noe unormalt på bildene der. Dog, forklarte hun, jeg har noen membran i halsen som sannsynligvis er litt “harde”. Så jeg må inn på gastroskopi så kan de utvide disse membranene. Det er helt normalt, mente hun på.

Gastroskopi, usj! Det er en helt forferdelig vond opplevelse. På sykehuset ble jeg sendt tilbake til venteværelset jeg først var i på “öron, näsa, hals”. Der ringte sykepleieren til legen som hadde ansvaret for meg og ville gjerne ordne time til meg for gastroskopisk undersøkelse. Problemet var at jeg ble ikke der i mer enn en dag til, så det gikk ikke. Men jeg fikk beskjed om å si i fra til legen min hjemme så han kunne skrive en “remiss” (?) til en undersøkelse.

Det tok tid, mye venting. Dog, dette var en søndags kveld, natt til mandag, så de hadde lite personell på vakt. Jeg kom inn søndag 2230, jeg ble utskrevet mandag 0130. Hele tiden, fra jeg ble innskrevet, var det en lege som var ansvarlig for meg og min situasjon. Akkurat det føles veldig trygt. Slik at han måtte se min journal og godkjenne min utskriving før jeg kunne bli utskrevet og fikk gå derifra. 320 svenske kroner kom det på. Det er jo ingenting. Menneskene, var hele veien, forutenom i førstingen med det med skranken, veldig hyggelige. Meget god service!

Vel, i lørdags holdt det samme på å skje igjen. Så da ble det til å kontakte fastlegen min. Jeg har til og med privatnummeret hans… Hvorpå jeg forklarte hele situasjonen. Han fortalte meg det kunne ta opp til et halvt år før jeg fikk noen gastroskopi, fordi det er heller mange som skal ha det nå. Gah. I Malmö ville jeg kunne ha fått det på under en uke. Her tar det et halvt år. Hvorfor? Hva er det med vårt system som gjør at det blir slike køer jevnført med det svenske? Hmh.

Så nå går jeg spent og venter på om jeg vil få noen tortur-time i den nærmeste fremtid. Gastroskopi er tortur. Det er alt annet enn hyggelig. Men det er jo nødvendig…

Bästa intelligensen sitter i hjärtat!

Bästa intelligensen sitter i hjärtat - Året Runt nr 43 1997

 

Dette er en artikkel jeg leste for noen år siden og tok vare på. Tenkte den kunne være interessant å gruble litt på. :)
(Det er bare til å klikke på bildet så blir det større)

Kjedelig innlegg

 

Jeg er syk for tiden. Forkjølet og feber. Jeg føler meg helt ute av form, orker ikke tenke stort. Blæh. Det kom så plutselig i torsdags og satt som et skudd. Utviklet seg i løpet av en halvtime. Jeg pleier riste slikt av meg i løpet av en dag eller to, men denne sitter. Jeg har ikke mye feber heller, men jeg er bare helt utslitt. Merkelig, for jeg har vært på sykehus med over 41 grader i feber og likevel gjort pushups og vært i form. Da trodde sykepleier ikke på meg når jeg tok tempen så hun var til stede mens jeg ydmykende måtte ligge der med termometer i stumpen. Sur og gretten var hun også. Hun trodde ikke jeg hadde så høy feber for jeg var så oppegående som jeg var.

Da var jeg ung og sprek, nå er jeg gammel og treg. Men det er rart med det, det er akkurat som med sår. Store sår er ikke så vondt, men små kutt svir og er noe så inn i granskauen smertefullt. Høy feber er ikke så ille, men litt feber og en blir utslitt og utslått. Gah…

Vondt i ører, nese som ikke vil slutte å renne, sulten men ikke matlyst… Huff, jeg hater å være syk :(

Jeg skal svare på kommentarer, bare jeg får hentet litt energi til det.

Beskyttet: Dark side of Me

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Den perfekte kjærlighet

cats

 

Hva er “den perfekte kjærlighet”? En mor og et barn? En mors kjærlighet er sterk og ubetinget. Den krever ikke for å elske. Den er der alltid, samme hva…

Er det dette, denne kjærligheten, vi søker når vi søker kjærligheten som voksne? Er det dette som er målestokken vår når vi blir par og forsøker å elske? Den erfaringen som vi søker etter? Kan en mann og en kvinnes kjærlighet bli like sterk som kjærligheten mellom en mor og hennes barn?

Kjærlighet er kjærlighet. Den er ikke en bil med forskjellige modeller og forskjellige typer. Den bare enten er eller er ikke. Likevel kan jeg ikke unngå å gruble på om en mann og en kvinne kan skape en like perfekt kjærlighet som er mellom en mor og hennes barn? Er det egentlig viktig? Forhold kommer og går, en må heller nyte de mens de varer, finne gleden i det en har heller enn å grue seg, frykte og føle angst. Bryter man opp og går videre så er man en erfaring og mange gleder rikere.

Likevel er det en følelse, et håp, en gnist inni meg, som søker etter den perfekte kjærligheten. Den som gjør at det føles som man deler sinn, tanker, følelser og er så like. Så like at man ikke en gang trenger å prate, man vet bare instinktivt hva den andre føler. Man kan fullføre hverandres setninger, for man vet så godt hva hverandre tenker på.

Jeg har ikke noen tro men jeg har et håp om å oppleve det. Frem til da får jeg nyte livet og ta det som det kommer. I jakten på den perfekte kjærlighet… :)

Hva er hat?

impossible to end hatred with hatred

 

I går ble jeg nok så provosert. Av hvem og hva er ikke så nøye. Personen klarte å gjøre meg rimelig hatefull. Det er en interessant følelse egentlig, hat. Det sies at det motsatte av kjærlighet er ikke hat men likegyldighet. Hat inneholder da store mengde likegyldighet. En følelse av å ville “ta igjen”, “hevne seg”, uten å bry seg det spor om den personen man tråkker på. Det er ikke mulig å nå frem til noen med hat. Hat kan ikke gjøre noe konstruktivt, hat kan ikke skape.

Det er det kun kjærlighet som kan. Man kan ikke lære andre noe uten å ha kjærlighet.

Jeg ga ikke etter for følelsen. Men jeg satt og dvelet ved den og synes det var en interessant følelse. Hvis en gir etter for hatet så blir en bitter og kald selv. Det er ikke mulig å være varm og omtenksom og i tillegg være hatefull.

Hat er en følelse av å ønske å ødelegge, ønske å såre, ønske å skade andre. Uten det grann spor av omtanke.

Krig er helt forferdelig grusomt

STERKE BILDER! Dette er trass alt bilder fra krig.

 

Det er umulig for meg å understreke i ord hvor forferdelig jeg mener krig er og hvor enormt sterkt jeg avskyr krig. De hus, de hjem som er avbildet i videoen over, er vanlige hjem med vanlige mennesker. Dette er mennesker som drepes helt uten noe mål, uten noen mening. En av personene hører man si i bakgrunnen et par ganger, “as salaam aleikum”, “fred være med dere”. Han vet at hver gang en granat faller ned er det sannsynligvis mennesker som dør

Disse menneskene har ikke gjort noe galt. Alt de har gjort er å stå oppreist, rakrygget og talt for sin rett som menneske å få leve i frihet. Som har demonstrert for demokrati og folkestyre. I stedet blir de bemøtt av en despot, Assad, som dreper sitt eget folk i håp om å skremme de, kue de, så de ikke våger å tale han i mot, så de ikke våger å kjempe for sin frihet mer.

Han dreper sivile mennesker som gjemmer seg i sine hjem.

Jeg vet bare ikke hva jeg skal si annet enn at jeg avskyr krig. Jeg hater krig så inderlig at jeg finner ikke ord.