Sosialdarwinisme som ideologi
Sosialdarwinisme er tanken om den sterkes rett. Det er ideologien til nazismen som sådan, handikappede, syke, psykisk lidende, alle med en eller annen form for svekkelse eller svakhet, eide ikke livets rett.
Det samme tankegods, uten å ha noen direkte sammenheng med nazismen, har kapitalismen som ideologi. Den som er syk, den som er handikappet, den som lider, den som på en eller annen måte koster samfunnet penger heller enn å bidra med skatteinntekter, eier ikke livets rett.
For meg er det tydelig hva jeg ikke bare ønsker å stemme på til høsten men også hva jeg ønsker å stemme bort.
- Publisert i: Politikk
Andreas' tanker 
Ja, de sterkeste samfunnene er de som følger naturens eksempel, de svakeste fortjener ikke livets rett, og bare de sterkeste får lov til å formere seg. Disse samfunnene er evolusjonens vinnere og vil bli neste generasjonens herskere. Dermed går historien sin blodige og urettferdige gang.. Det er avskyelige ord, men det mest skremmende med dem er ikke at personer som meg våger å ytre dem, men at personer langt mektigere enn meg faktisk tror på dem.. Ja, dette er skarpe ord fra meg, men jeg ønsker for all del ikke å snuble ut i den konspirasjonsteoretiske våtmyra.. :)
Når det gjelder mennesker så er det ikke den som klarer å kjøre over andre som er best tilpasset. Det er heller den som klarer å hjelpe andre, å styrke andre, å være der for andre som er best tilpasset.
http://www.svd.se/nyheter/idagsidan/vi-blir-friskare-om-vi-bryr-oss-om-varandra_8061900.svd
Men den som ikke bryr seg ser jo heller ikke andre på den måten. For den som ikke bryr seg er det fritt frem å kjøre over andre. Vedkommende oppfatter det som å «være sterk». På samme måte som enkeltindivider med lite/manglende empati oppfatter det som å «være sterk» når vedkommende klarer å tråkke på andre og tråkke seg frem på den måte for å hevde seg, på samme måte ser en også hvilke samfunn som oppfører seg likedan og fører en ideologi som er, om ikke blottet så i hvert fall i stor grad mangler, empati for andre, i det de kjører over andre for å bevise at «det er vår ideologi og vår måte å tenke på og oppfatte verden som er best».
Takk for en virkelig leseverdig artikkel. Det er tydelig av medfølelse er det som gjør oss humane, og så snart vi velger å lukke øynene for denne egenskapen blir vi værre enn dyr.. Dette minnet meg om en dokumentar laget av Louis Theroux om Amerikas tøffeste fengsler. Fangene hadde laget et sosialt kodeks som var rett og slett usmakelig for et sivilisert menneske. Der var vold, makt og overgrep en norm. De fulgte det prisippet du snakket om, å kunne terrorisere og tråkke på andre var et tegn på at man var «sterk». Enhver ny fange ble kjørt gjennom en tekst, de ble grisebanket for å se «hva de er laget av», enhver uvilje til å være med på voldshanlingene ble betraktet som et tegn på veikhet. Det er skremmende å se «den sterkestes rett»-prinsippet i rendyrket form.. Personlig har jeg aldri trodd at usympatiske mennesker kan bli noe særlig lykkelig. På det personlige plan lønner det seg utvilsomt å sate på mer humane verdier, slik får man bedre realsjoner og et sosialt nettverk man kan stole på. Likevel.. på det matrielle plan går det nok litt bedre med dem som mikser og trikser litt..
Spessiellt interessant var slutten på siste avsnitt i artikkelen, som handlet om religion og medfølelse: däremot att den effekten slog igenom så mycket starkare i gruppen icke-religiösa. ”Förmodligen spelar medkänsla en mindre roll för de religiösa som ställer upp mer regler kring att utföra snälla handlingar”, tror hon. ”För de icke-religiösa verkar den personliga medkänslan mer avgörande i deras försök att minska andras lidande, möjligen för att de följer färre och kanske mindre rigida levnadsregler.» – dette sitatet kommer jeg til å ta med meg videre, om du ikke har noe imot det ;)
M-mm, jeg er helt enig med deg i din tankegang. Jeg har gjort de samme observasjoner og tanker for øvrig, den som mangler medfølelse med andre kan ikke sette seg inn i, føler ikke medfølelse noe som betyr at den personen heller ikke føler glede over at det går godt med en venn. For en slik person er glede avhengig av egen prestasjon og ting som skjer en selv. Noe som betyr at en slik person aldri vil føle eller oppleve lykke. For lykke kan ikke oppleves uten kjærlighet.
Mh, du skal være litt forsiktig med å forstå «religiös» som «troende». På svensk har de et så flott uttrykk, «ögontjänare», det betyr noe slikt som «øye-tjener». Det vil i praksis si at en som er religiøs er en som er opptatt av å fremstå som så… si en «kristen» religiøs, en slik har gjerne bilder av både Jesus og Maria hengende på veggene, i tillegg til kors og mye annet av tom symbolikk. I blant folk er den personen veldig streng på religion og skal overbevise alle andre om at den personen er så flink til å følge religionens alle lover og regler. Men når den personen er ensom, for seg selv, så kan personen både sitte foran pcen og, unnskyld uttrykket, runke, gå rundt og banne og irritere seg og gi totalt blaffen i alt av religion og tro.
Å være troende er noe annet. Det betyr at man har en tro på at det er noe mer og det er alt. Det betyr ikke at man går rundt og forteller andre om hva de skal gjøre/ikke gjøre for å ikke fornærme deres tro, eller for å leve «fromme liv» for guden deres, og så videre. Det betyr rett og slett bare at man tror på noe mer enn den materielle verden.
Bare sånn at du er obs på ordlyden her. :)
Ikke min artikkel, ikke min idé-opprinnelse. Jeg formidler den bare videre. Du er helt fri til å benytte deg av den og gjøre hva du vil med den. Tanker og idéer er bare en fin ting. :)